Årets 9. april-Minnestund

Fredag 9. april ble den årlige minnemarkeringen over ofrene for Gestapos mishandlinger og ugjerninger flott gjennomført ved Rotunden i Veiten 3. Minnetalen ble holdt av Anne Grethe Tønder Smith og mange var oppmøtt tross usikkerhet med corona-restriksjoner, som ble nøye overholdt. To uniformerte trommeslagere fra Nordnæs bataljon flankerte Anne Grethe og den stilige kransen ble høytidelig lagt ned ved minnesteinen. Hardanger Records sto for det tekniske lyd-opplegget og Gita hadde ansvaret for gjennomføringen.

Anne Grethe holdt denne talen for de fremmøtte:

«9 april 1940 skulle egentlig vært en helt vanlig tirsdag. Familier skulle samles rundt frokostbordet, nistemat legges i matbokser, skolebarn rusle gatelangs til skolen og arbeidsfolk gå til sin daglige dont. Kvinner skulle stå i vaskekjelleren med familiens klær, gjøre innkjøp, tilberede måltid og slå av en prat  om dette og hint, før de ruslet hver til sitt.

Men 9. april 1940 ble en helt uvanlig tirsdag. Det ble dagen som forandret livet for barn, mødre og fedre og som for alltid blir stående som den mørkeste dagen i historien for landet vårt.

Bøker er skrevet om hvordan dette kunne skje. Hvordan det kunne gå så galt at selve demokratiet i land etter land ble overskygget av et totalitært angiver-regime basert på raseteorier og stormannsgalskap.

 Et regime basert på propaganda med løgnen som hovedingrediens. Hvor tanken var at:

  1. bare man gjentar en løgn mange nok ganger, blir den etter hvert til en sannhet og at:
  2.  jo større løgnen er, jo lettere er det at folk tror på den.

Løgnen skapte fordommer og frykt og nøret opp under hatet som en naturlig følge.

Dette er lettere å se i ettertid selvfølgelig, som så mye annet. Etterpåklokskap, kaller vi det når vi innser noe for sent.

Men nå, 81 år senere, er vi vel mer seende og klokere?

***

Det er sagt at: Den som ikke kjenner sin historie, er dømt til å gjenta den.

I vår tid ser det ut til at historie- fortelling blir viktigere enn noen gang. Våre ungdommer som ikke vokser opp med tidsvitner, logger seg inn på nettbaserte løgner like ofte som etterrettelig informasjon. Det er viktigere enn noen gang å fortelle historien. Viktigere enn vi kanskje aner.

I diktet Du må ikke sove, skriver dikteren Arnulf Øverland (1938) noe om hvor godtroende og uforberedte man var.

Vi som vet hva som skjedde, er vi våkne nok? Bruker vi tiden og ressursene våre på å hegne om demokratiet? Er vi klar nok i talen mot krefter som vil undergrave og innskrenke friheten? Er vi våkne og skjønner hva som skjer når vi opplever at grupper stigmatiseres og samfunnet utpeker syndebukker?

Jeg hører inderligheten i oppfordringen fra dem som ikke er her lenger: – Uansett hvor mange og gode filmer som blir laget om fangeleirene, om fengsling og tortur, er det umulig å forestille seg hvor grusomt det var. Det finnes ingen ord som kan beskrive det!

 Men en ting er viktigere enn noe annet, at vi er våkne og arbeider for at det aldri mer må skje igjen! – – og at vi ikke slutter å fortelle! Husk oss –

Fortell om oss, om mørket som senket seg over byen vår og over landet vårt 9 april 1940.! Fortell om demokratiet som forsvant og friheten som ble borte! Fortell om hvor farlig det er når løgn blir til sannhet, når rett blir galt! Om hvor farlig det er når vi slutter å tenke selv!

Vi må ikke undervurdere kraften i rasismen, i antisemittismen! Da kan det gå galt igjen!

***

Fortell om oss! Fortell om hvor hjelpeløst innesperret vi var i cellene våre og hvor håpløse og oppgitte vi var! Fortell om torturen, om nådeløsheten, om metodene som ble brukt for å få oss til å angi våre landsmenn.

Fortell hvor grusomt angiveriet er! Fortell hvor forferdelig rasismen og antisemitismen er!

Fortell for oss og for alle de som ble gravlagt i massegraver, de som for opp gjennom skorsteinene i de mange krematoriene

 De innstendige oppfordringer fra alle de tusen, kan være overveldende for noen og enhver. Det kan være nok, at vi stopper opp og lytter til en.

En eneste av alle de glemte, av de torturerte og forfulgte og fengslede.

En stemme som får oss til å stoppe og innstendig ber oss : Vær våkne, husk hva som skjedde, fortell,  ikke glem,

 men fortell!!!!

Vi kan og vil fortelle, vi vil huske og vi vet at MOTSTAND NYTTER!

                                                      Mange år etter

Jeg var ikke der, men jeg kjenner duften

Kremasjons – og gasskammerluft.

Det var drøm om frihet som drev dem i dusjen, drøm og ikke fornuft.

Jeg var ikke der, men jeg hører lyden

Kommandosangernes kor

  • Ser de tusen som går i døden, i flokk og uten et ord.

Jeg var ikke der, men jeg hører sangen om lidelse, sorg og savn

Og våren kommer og gresset grønnes på gravene uten navn.

(Bildet lånt fra Bergens Tidende «9. April Blikk», fotograf Tor Høvik)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *