Dagbladet arkiv fra 1967: «kronvitner» om behandlingen i Veiten 3: Oscar Magnusson

Olav Sundvor i BA tipset oss om en artikkel som sto i Dagbladet i 1967, skrevet av hans onkel Eirik Sundvor. Den handler om en av våre viktigste «kronvitner» om behandlingen i Veiten 3: Oscar Magnusson.Gita-G. F. Storegjerde har digitalisert stoffet for hjemmesiden.

Så vidt vi kjenner til flyttet Magnusson og familien til Geilo etter krigen. Er det noen av våre lesere som vet mer om familien?

——————————————————————————————————————–

Oskar Magnussons venner stjal ham fra likhaugen og gjemte ham under køya

(Av Eirik Sundvor, Dagbladet, nr. 221, Lørdag 23. september 1967).

Bilde 11) Oscar og Nina Magnusson blar i minnealbumet – med avisutklipp fra ungdommens idrettsbragder, med innklistrede lapper med fremmede navnetrekk fra tiden etter befrielsen, med en tysk 5-mark-seddel som forteller en forunderlig historie – og bakerst med avisutklipp om krigsinvalidenes kamp for å få oppfylt de løfter samfunnet har gitt

Bilde 22) Så er det et portrett og Oscar Magnusson med en trofast venn på sommerhytta.

Bjørnstjerne Bjørnson reddet konsentrasjonsleirfangen Krigsinvalid med bok om sine utrolige opplevelser som tyskerfange

Oscar Magnusson kan da umulig være i live.

Det er nærmest legevitenskapelig bevist at etter det den nå 56-årige Nacht- und Nebelfangen gjennomgikk i krigens siste fire år, må han ha dødd, ikke bare èn gang, men mange ganger. Men han ville leve. Han ville leve, tross tortur i Gestapohuset i Bergen som gjorde ham til et hjelpeløst krek som ikke kunne gå ved egen hjelp, tross de uhyrlige, nærmest ubeskrivelige forhold i tettpakkede fengselsceller, under dagelange transporter på jernbanen i kuvogner hvor det neppe var ståplass til fangene engang, i fengsler som var det rene helvete og som han likevel ønsket seg tilbake til etter å være kommet til det neste, og tross den uendelige marsjen i de sultende, dødstrette menns kolonner på kryss og tvers gjennom Mellom-Europa den siste harde krigsvinteren. Skrikende, tyske vakter, blodtørstige brakkesjefer var disse NN-fangenes daglige omgang, og ved deres side i celler og på marsjer var det Døden selv som var den tause følgesvenn ved deres side og krevde sin daglige tributt.

Den siste dødsmarsjen startet i august 1944 i Sonnenburg og varte i 9 måneder. Det var 23 nordmenn i den flokken av NN-fanger som ble sendt på vandring østover. Det var tre av dem igjen den aprildagen i 1945 da de amerikanske styrkene nærmet seg kolonnen et sted i Tsjekkoslovakia. Et kvarter før befrielsen lød det siste skudd fra den tyske vakten.  Så var det to igjen, Ingebrigt Jensen og Oscar Magnusson – begge fra Bergen. De kommer begge på en hestekjerre på vei til nærmeste amerikanske sykehus. Flekktyfusen vil sette inn det avgjørende dødsstøtet. Da Oscar Magnusson våkner, noen uker seinere, er det 8. mai. Da er han alene igjen.

Av de tusener som ble sendt ut på denne dødsmarsjen, var 800 i live da den amerikanske befrielsen kom. 600 kom hjelpen for seint til; 200 overlevde. Oscar Magnusson var èn av dem. Han ville leve. Og han lever.

*

Oscar Magnusson satt midt oppe i det da han ble arrestert 7. oktober 1941. Han var østlending som hadde slått rot i Bergen og gått med liv og sjel inn i idrettsmiljøet her, i Viking, var kretsmester på ski, hadde glade dager som skiinstruktør for skolebarna, kom med i idrettsadministrasjonen og hadde kontakten med den staute idrettsungdommen. Da krigen kom, varte det ikke lenge før de første, amatørmessige forsøk med våpentrafikk var i gang. Seinere ble det en organisasjon av det – kaptein Mons Haukeland, den seinere HV-sjefen, ble Milorg.sjef på Vestlandet og lærte opp sine folk.

-Jeg hadde en organisasjon på 110 mann, forteller Oscar Magnusson, men organisasjonen var bygd opp slik at det var bare fem mann som kjente meg. Vi ordnet først og fremst med Englandsfarten, og den var overordentlig livlig utover seinsommeren og høsten 1941. Selv var jeg aldri ute i kystbygdene, men jeg hadde kontaktene, og det var ikke en eneste av våre transporter som røyk. Selv hadde jeg ikke et eneste notat som kunne røpe meg, ikke en eneste kvittering for de beløp som ble brukt, og da jeg forstod at det begynte å spøke for Kristian Stein-organisasjonen, var jeg på nippen til å greie å få brakt av veien Kristian Steins kartotek med de 250 navnene, og brent det. Men selv da denne organisasjonen røyk med de følger det hadde, følte jeg meg sikker, for jeg visste at mitt navn ikke var der. Så klikket nervene hos en av våre. Jeg ble meldt til Gestapo, som fikk nyss om min befatning med de falske passene vi brukte, og stemplene til dem, og Gestapo hadde fått et brev som inneholdt en anbefaling til mottakeren om å gå til meg for å få 3000 kroner som skulle brukes til båtkjøp.

Dermed havnet Oscar Magnusson i hendene på Gestaposjefen i Bergen, Behrens, i torturkamrene i Veiten. Og Behrens hadde passene og de 3000 kronene å spille på.

I den boka som nå kommer ut på Gyldendals Forlag, «Jeg vil leve», skildrer Oscar Magnusson hva han måtte gå igjennom i Veiten, i Lenkegjengen på Ulven og som Nacht- und Nebelfange. Det skal sterke nerver til bare å lese om det. Hva må det så ikke ha vært for en som følte det på kroppen? Et sted taler Oscar Magnusson om at for i det hele å kunne holde seg oppe gjennom sine egne lidelser og ved å se all den lidelse og død som han daglig var omgitt av, måtte han trekke ned en mental rullegardin. Vi trekker også ned den mentale rullegardinen her.

*

-Men hva slags menneske var Behrens?

-En merkelig type; en to-delt person, han kunne være så snill og blid og komme med de fineste løfter. Jeg hadde et sammenbrudd, og da ble han med ett snill og hyggelig, forteller Oscar Magnusson. Men når han så ikke fikk det som han ville, fløy det en djevel i ham, han var helt igjennom hard, sadistisk. Som den gangen han kom inn på Ulven. Jeg var helt hjelpeløs, jeg kunne ikke gå, jeg måtte bæres når jeg skulle på latrinen. Harald Skjold bar meg, men Behrens befalte ham å slippe meg, så jeg lå på bakken, og Behrens begynte å sparke. Han hadde nok sine ordrer fra sin sjef igjen, Blomberg, og jeg hørte ham si – jeg foregav at jeg ikke forstod tysk – at Behrens nok kunne drepe meg, men ikke før han hadde fått tak i passene og stemplene. Men passene og stemplene var i god behold, og de ble brukt under krigen og reddet mange.

-Egentlig skulle De være død allerede den gangen?

-Sikkert. Men det var også da lyspunkter, og jeg så det som en redning da professor Niels-Henrik Kolderup greide å få meg febersyk inn på det tyske feltlasarettet på Grønnerstølen. Her fikk den østerrikske legen Felix Rauscher – som sa at han hatet tyskerne like sterkt som jeg – meg røntgenfotografert, og skaffet meg det jernkorsettet som ble et hylster jeg måtte bære på ferden videre. Det må også være dr. Rauschers papirer som gjorde at da transporten med «Oldenburg» nådde Kiel, ble jeg brakt i land i båre og kjørt til fengselet i sykebil. Det er neppe noen annen norsk fange som det er gjort slik ære på. Etter krigen har jeg forsøkt å oppspore dr. Rauscher, men han skal være sendt til Østfronten og kom ikke tilbake. Når jeg ikke fikk noen dom etter at Behrens hadde hatt meg under behandling, kom det vel også av at Behrens ble skutt i Telavåg, så han ikke fikk fortsette med meg. Det berget vel livet den gangen. Jeg hadde gitt en slags tilståelse der jeg skyldte på en annen mann jeg visste var i England. Behrens selv trodde ikke på den, men den holdt på en måte seinere.

-Det ble til slutt «bare» livsvarig fengsel.

-Den dommen kom mens jeg satt på Luseloftet i Küstrin. Den kunne jeg ta med fatning. Men det som var verre, at jeg fikk en merkelig sykdom som følge av underernæringen. Beina svulmet opp og sviktet – eneste redningen var hvile, og den kunne bare skaffes på revieret. Det lyktes å komme dit, for ved cellekameratenes hjelp fikk jeg skrapt huden opp slik at tyskerne trodde jeg hadde skabb. Det var visse ting tyskerne var virkelig redd – tuberkulose og skabb. Og jeg havnet i skabbcella og lå med beina i været en uke – det hjalp.

-Og likevel havnet De på likhaugen?

-Utpå vårparten 1945 i Sonnenburg. Flekktyfusen herjer, fanger dør som fluer, vakter kler av likene, maler nummeret deres på brystkassen og hiver dem på likhaugen. Turen kom også til meg. Vaktene konstaterte, tross Ingebrigt Jensens protest, at jeg var død. Men jeg levde. Jeg var fullt bevisst, hørte og oppfattet alt som foregikk rundt meg, men kunne ikke røre en finger, ikke si ett ord. Utpå natta hadde Ingebrigt Jensen fått tak i brakkesjefen, en tsjekkisk fange med hat til franskmennene i brakka, men forkjærlighet for nordmennene – på grunn av Bjørnstjerne Bjørnson og hans kamp for tsjekkernes sak under det gamle dobbeltmonarkiet. De fant ut at det virkelig var liv i meg, hentet meg inn igjen, og i en hel uke ble jeg gjemt under en køye inntil jeg kviknet så mye til at jeg kunne stille til appell. Tsjekkeren hadde ordnet både hvitt brød og sardiner til meg. Hvor han hadde stjålet det, vet jeg ikke. Men det var altså Bjørnstjerne Bjørnson som var redningen den gangen, så merkelig det enn kan høres.

-Hvorledes kan et menneske holde ut alt dette?

-Jeg var i god fysisk form da jeg ble tatt, og den hadde jeg fått gjennom idretten. Den hadde også gitt meg evnen til selvkontroll og til å holde ut. Jeg gav aldri opp et langrenn, hvor dårlig den enn viste seg at jeg hadde smurt. Du gir deg ikke! Var mottoet. Det ble mottoet også seinere, på de endeløse marsjene, hvor det krevdes viljestyrke til hvert skritt. Jeg var bare 59 kilo da den 9 måneder lange marsjen fra Sonnenburg begynte. Men jeg hadde tro til Vårherre at jeg skulle komme hjem, og mitt Fadervår glemte jeg ikke. Jeg trodde at hadde jeg tillit til Vårherre, så ville han hjelpe. Mange kan nok synes at dette var en fåfengt redningsplan, et fåfengt halmstrå som ikke kunne bære. Men jeg gjorde det! Men ellers er det et eventyr at jeg har kommet fra dette uten psykiske skader, uten å ta skade på sinnet. Smertene er der nok ennå, jeg har utallige ganger vært innom sykehus og rekreasjonshjem, og nå har jeg måtte krype i jernkorsettet og er sykemeldt igjen. Legene vil ikke gi meg lov til å arbeide ennå. Men dette er for intet å regne mot den som ennå har mareritt på grunn av redslene under krigen. Som medlem av kontrollutvalget i Krigsinvalidforbundet kjenner jeg skjebnene til mange som samfunnet ikke har oppfylt sin forpliktelse mot og som har måttet gå en uavlatelig og forsmedelig Canossagang. Det er nok ikke RTV’s skyld – det er lovverket som må forandres, og den forandringen er nå virkelig i sikte. Hvis Stortinget ikke vedtar den, forstår jeg ingenting. Det er ennå ikke for seint; men mange er falt bort som hadde hatt bruk for den.

*

Men en gang var Oscar Magnusson død. Offisielt. Fru Nina Magnusson fikk meldingen gjennom Røde kors. Men hun nektet å tro at den var riktig. Uten et meget viktig innslag om Nina Magnusson ville ikke beretningen om Oscar Magnusson være fullstendig. Etter mannens arrestasjon fikk hun brakt i sikkerhet de falske passene og stemplene, hun holdt ut da Behrens banket henne med kølle mens mannen så på og hun forsikret så tilforlatelig at mannen kunne da umulig være med på noe galt. Som vaktmester i en gård med tilfluktsrom for inntil 600 mennesker hadde han mer enn nok å gjøre. Da mannens tilværelse som NN-fange begynte, fikk hun en mystisk telefonoppringing som hun tydet rett: mannen var sendt østover. Sammen med advokat Erik Martens, advokat Schou og advokat Gunnar Greve og bevæpnet med et brev fra den østerrikske legen Felix Rauscher om at Oscar Magnusson trengte legehjelp, drog hun til Oslo; hun fikk hjelp av idrettslegen Birger Tvedt, men klarte ikke å oppspore mannen. Han var allerede sendt om bord i «Oldenburg».

Oscar Magnusson var Nacht- und Nebelfange. Han skulle forsvinne i mørket, og det var intet å høre fra ham – før dødsmeldingen gjennom Røde Kors kom.

-Mens jeg var på Luseloftet i august 1944, var jeg med på kålrotopptaking, tok en kålrot, ble oppdaget av vaktene og slengt inn i en kjeller og banket opp. På Luseloftet ble det fortalt at jeg var skutt – og det var jo den ordinære straffen for slikt tyveri. Det var denne meldingen som nådde Bergen, gjennom offisielle kanaler.

-Der satt jeg altså med papir på at Oscar var død, sier fru Magnusson. Men jeg nektet å tro at det var sant. Jeg benektet fakta. Det som alle andre sa var fakta. Jeg visste med meg selv at han ville komme tilbake igjen. Freden kom. Intet livstegn. Månedene gikk. Fremdeles intet å høre. Men jeg var like viss på at han ville komme. Så 26. juli kom to telegrammer. Jeg åpnet det ene, det var fra Paris og på fransk. Navnet Oscar Magnusson stod der. Jeg styrtet skjelvende til telefonen og fikk det oversatt. Oscar levde og skulle komme hjem. Først da jeg var kommet til ro igjen, husket jeg på det andre telegrammet – det inneholdt det samme, på norsk! Så drog jeg til Oslo, bodde 30 dager på en liten hybel og var hver dag på Fornebu for å vente på Oscar. Men han kom ikke. Jeg fikk gjennom ordfører Asbjørn Stensaker i Bergen oversendt en invitasjon fra oversendt en invitasjon fra borgermesteren i Paris til å komme til paris og møte min mann der.

Da hendte det noe som jeg synes jeg må fortelle til Dagbladet om den første og eneste gang jeg har vært oppe i redaksjonen. Det var restriksjoner på flytrafikken, jeg måtte reise over London, det trengtes pass, og det i en fart. Det var nødvendig med underskrift fra en kjent mann på passet. Og hvor skulle jeg få den i slik fart? Ville en underskrift av redaktør Einar Skavlan i Dagbladet greie seg? Spurte jeg, og det ville den. Jeg hadde jo aldri sett Einar Skavlan før, men hans bror var gift med en svigerinne av meg, så det kunne brukes som introduksjon. Og så var det ikke så lang vei fra Møllergata til Akersgata. Men over redaktørens dør lyste den røde lampa. Han var svært opptatt, jeg måtte komme igjen seinere. Nå var minuttene kostbare. Nede i porten kom en kone med en avisbunke. Er det noen bakdør til redaktørens kontor? Spurte jeg. Og det var det. Opp trappa, og jeg buste på. Einar Skavlan var virkelig opptatt, men etter noen forklarende ord fikk jeg den underskriften som trengtes, med Einar Skavlans navn på papiret bar det tilbake til Møllergata, og passet kom i orden. Det var det første sivile passet som ble utstedt etter krigen i Oslo. Men det ble likevel ikke noe av Paris-turen.

-Noen frarådet meg å reise, og det er første gang noen har fått meg fra noe som jeg var bestemt på, sier fru Nina. Men 3. september kom Oscar hjem, brakt fra Paris til Fornebu av et fly fra det danske Sonekorpset. På grunn av hans svake hjerte kunne flyet ikke gå over 1000 fots høyde.

*

Oscar Magnusson og fru Nina tilbringer den største del av året ute på sommerhytta på Holmen i Nordåsvatnet  –  en idyllisk plett på denne jord som det må være en velsignelse for nervene å ha. Krigens mørke skygger er jagd på flukt, og det er helst de hyggelige sider ved livet som trekkes fram når de blar i minnealbumet. Og merkelige tildragelser har det også vært i all elendigheten.

-Som den gangen jeg lå på det amerikanske sykehuset i Cham i Bayern, forteller Oscar Magnusson. Nå må jeg tenke på det med et smil. Fem greske fanger som var oppegående, hadde stjålet geværene fra vaktene og begav seg ut i byen. Ved hjelp av bøssepipene hevet de en halv million Reichsmark i banken, og de delte ut pengene på sykehuset. Jeg fikk stukket 20 000 – 30 000 mark innunder hodeputa. Jeg var jo helt ute av stand til å kunne bruke dem, men jeg har noen av sedlene ennå som suvenir.

En virkelig forunderlig opplevelse hadde jeg etter transporten fra sykehuset i Nancy. Jeg våknet opp ved at en stemme spør:

Kordan står de te med deg, farr?

En sykesøster står over meg, og jeg må spørre:

-Er jeg kommet hjem, til Bergen?

For dette måtte da være en bergensstemme som spurte. Men stemmen kom fra den amerikanske sykesøster Esther Jacobsen, født og oppvokst i Amerika. Hennes bestefar, Jacobsen, var kommet fra Ask ved Bergen, foreldrene snakket norsk hjemme, men selv hadde hun aldri vært i Norge. Og så ekte vestlending snakket hun at det ikke var noe under at jeg tok feil. Men der lå jeg altså på et sykehus for 2400 amerikanske soldater, og så var altså jeg, ens nordmann, kommet akkurat på hennes post.

(Av Eirik Sundvor, Dagbladet, nr. 221, Lørdag 23. september 1967).

Kristian Ottosen om oppholdet i Veiten 3

Fra boken: Theta, Theta. Et blad fra motstandskampens historie 1940-1945, Oslo 1983, gir Kristian Ottosen noen glimt fra hvordan cellene var innredet og en liten opplysning for å identifisere inskripsjonene på veggen/karmen.

Innredningen:

(s. 75) «De fire cellen i Veiten var strengt bevoktet. Vaktmannskapene holdt til i et eget rom i nærheten av cellene. Ved et bord rett ut for cellene satt alltid en soldat med skarpladd gevær».

(s. 68)  «Han stod på knærne og støttet seg med hendene mot gulvet, parallelt med briskkanten. Med jevne mellomrom tittet vakten som satt utenfor inn gjennom kikkehullet i døren».

«Mens han lå å grublet over dette [hvordan han skulle utholde mer tortur] og kroppen verket og tankene fór tåkete gjennom hodet på han, forsøkte han å orientere seg i cellen. Det var ikke mye å se – nakne vegger, en brisk, en krakk – det var alt.»

Inskripsjonene:

(s. 76 «Det ble en ny urolig natt. For på holde rede på tiden, hadde Kristian satt et merke (I) for hver dag i cellen. Det stod nå 6 streker på dørkarmen».

(s. 83) «I dørkarmen på Kristians celle i Veiten var det nå kommet 14 streker. Det var blitt 9. juli.» [1942]

Ottosen forside 001ottesen

Gestapomuseets Forening