Vil bygge nasjonalt fredssenter: – Slike historier gjør enormt inntrykk

Når Terje Olsen forteller om hvordan faren ble torturert til døde av Gestapo i Bergen i 1944, blir justisminister Monica Mælands øyne våte.

Publisert Publisert I går 21.02.2020

FORTELLER: Terje Olsen forteller om da faren ble torturert og drept. Monica Mæland, Katrine Trovik og Ole-Johan Hauge (Espeland) lytter. Foto: Paul S. Amundsen

Frank Johnsen

Espeland Fangeleir og Gestapohuset i Veiten er slått sammen i en felles stiftelse. Ambisjonene til stiftelsen er store.

– Vanskelig å gå imot dette

– Min drøm er at når Monica holder 8. mai-tale i Bergen og på Espeland, vil hun komme med en gave til oss om at Espeland fangeleir og Gestapohuset her i Veiten får status som nasjonalt senter for fred- og menneskerettigheter fra 2021. Det vil sikre statlig støtte til driften, sier Dag Steinfeld, primus motor bak finansieringen av det nye formidlingssenteret.

I CELLEN: Dag Steinfeld og justisminister Monica Mæland inne i den ene cellen. Foto: Paul S. Amundsen

VAKTROM: Fra dette vaktrommet ble fangene på cellene passet på. Foto: Paul S. Amundsen

Justisministeren smiler.

– Mitt kjedelige svar er jo at man må vente til statsbudsjettet. Men jeg må si at det er vanskelig å gå imot dette. Vi må aldri glemme det som skjedde under andre verdenskrig, eller 22. juli, for den saks skyld. Det handler om virkelige historier om virkelige mennesker. Vi ser krefter i verden som må bekjempes. Det å formidle kunnskap til kommende generasjoner, er derfor utrolig viktig, sier Mæland.

Hun har nettopp vært inne i de fire autentiske fangecellene som ligger i det gamle Gestapohuset i Veiten. Her skal det i oktober åpnes et museum og formidlingssenter for å kunne vise frem det som skjedde – takket være midler som Dag Steinfeld har samlet inn med god hjelp fra blant andre Trond Mohn.

– Sønn av terrorist og snikmorder

Planen er å lage en moderne utstilling med digitale virkemidler der bilder, filmer og tekster vil være synlige på veggene. Det vil komme lyd fra «lyddusjer» i lokalet. I de fire originale cellene risset torturerte fanger inn hilsener i betongen. Disse blir beholdt slik de er.

SKISSE: Her er en planskisse over det nye «Gestapomuseet». Foto: Paul S. Amundsen

 

AUTENTISKE: De fleste cellene er hundre prosent autentiske. Foto: Paul S. Amundsen

Det er nettopp her Terje Olsen, sønn av et torturoffer, forteller Mæland om hva som skjedde da faren, den kjente motstandsmannen Reidar Olsen, ble fanget og slått i hjel i november 1944. Olsen var den som blant annet skjøt og drepte nazisten og politimannen Walter Pedersen på trikken i Nygårdsgaten samme høst.

– Da han var blitt slått og torturert, hengte de ham opp over døren, uten at bena nådde bakken. Han døde like etter. Liket ble funnet i en russisk massegrav ved Tennebekken året etter. Tannlegen måtte identifisere ham, sier Terje Olsen – mens Mæland, Steinfeld og andre lytter konsentrert.

Når han snakker foran forsamlinger med unge folk, sier Olsen alltid: «Jeg er sønn av en terrorist og snikmorder».

– Da pleier de å lytte, sier Olsen.

– Gode krefter må jobbe sammen

Det er nettopp denne historieformidlingen som engasjerer justisministeren mest.

– Jeg har jo kjent til disse planene en god stund. Og har formidlet kontakt med kunnskapsministeren, som formelt har ansvaret for fredssentrene. Disse autentiske cellene er så viktige å beholde. Når du får se dem kombinert med den sterke historien vi nettopp hørte, fortalt med ekthet og sorg i stemmen, skjønner man hvor viktig det er at dette formidles videre, sier Mæland.

STERKT: Monica Mæland synes det er sterk å høre historiene om hva som skjedde i Veiten. Foto: Paul S. Amundsen

Hun hadde selv en farfar som ble avhørt på Gestapohuset og har hørt mange historier som det som skjedde her. Hun var også byrådsleder i Bergen da fangeleiren i Espeland ble overtatt og fredet.

– Det handler om at skoleklasser kan møte, se og reflektere. Jeg er garantert sikker på at ungdommene vil ble grepet av disse historiene. Så nå må gode krefter jobbe sammen, tverrpolitisk. Byrådet i Bergen er helt sikkert også enig med oss i denne saken, sier Mæland.

DNS med på laget

Dag Steinfeld hadde selv en far som ble torturert på Gestapohuset. Og er veldig engasjert i saken. – Senteret må bygges for at historien kan brukes til noe godt for fremtiden. Det må aldri skje igjen. Jeg ønsker blant annet å trekke universitetet inn i formidlingsbiten. Det må skrives masteroppgaver for å føre kunnskapen videre til neste generasjoner, sier Steinfeld.

BYPATRIOTER: Monica Mæland og Dag Steinfeld kaller seg bypatrioter og håper gode krefter vil jobbe sammen om saken. Foto: Paul S. Amundsen

Han ønsker også et sambruk med Den Nationale Scene (DNS), som kan bli en fremtidig leietaker av det store bygget i Veiten, som nå blant annet rommer Rick’s.

– Vi kan kjøre teater nede i etasjene. Vi har store planer på gang med Bjarte Hjelmeland, Morten Lorentzen og Helge Jordal. Etterpå kan man gå opp til cellene og det andre, og få den virkelige historien servert. Vi bygger ikke et museum, men et formidlingssenter, sier Steinfeld. Styreleder på DNS, Katrine Trovik, er også sammen med Steinfeld og Mæland. Hun er ikke fremmed for de tankene som kommer frem.

RISS: Monica Mæland og Katrine Trovik kikker på hilsenene som er risset inn i veggene. Foto: Paul S. Amundsen

– Vi har to alternativer når det gjelder utviding av DNS, slik at det er sagt. Men jeg ser jo for meg at når museet her åpner, så vil det bli en helt annen åpenhet rundt historien som har skjedd. Skuespill er formidling. Det ville i så fall vært fantastisk hvis DNS kunne ha brukt resten av huset. Bygget betyr mye for byen, så vi vil absolutt utforske disse mulighetene, sier Trovik.

Publisert

Publisert: 21. februar 2020 21:45

Gestapohuset rommet to tonn sprengstoff

I Bergens Tidende fra tirsdag 11. mars 1954 finner vi en meget interessant artikkel om det store sprengstoff- og våpenfunnet som ble oppdaget nesten 10 år etter freden. Ved en tilfeldighet ble lageret oppdaget da restauranten på gateplan skulle ombygges. Bak en rusten jerndør var det stablet en mengde kasser med høyeksplosiv dynamitt, håndgranater og andre våpen. Det var helt tydelige at Gestapo hadde ansvaret for lagret fordi mange av gjenstandene var typiske fra «slipp-operasjoner» som Gestapo hadde avslørt.

Dersom man hadde prøvde å åpne jerndøren med en sveiseflamme ville det den dag i dag være usikkert om vi kunne åpne Gestapomuseet i oktober i år.

Celledørene gjøres helt klare

Her ser vi Torbjørn til venstre og Even fra Heikki Bruvik A/S i ferd med å montere låskasser i celledørene. Fra Tørris Helgesens rapport fra 1944 beskriver han hvordan den tyske vakten åpnet celledørene ved at han hadde med seg en dørvrider han satte i låste. På innsiden er dørene helt glatte, men med den løse dørvrideren og håndtakene fikk han åpnet inn til fangen.

Nå er cellene nesten klare til montering av lyddusjer og monitorer.

Solide håndverkere

Vår gode kontakt med Bergen kommunes avdeling for bygg og anlegg viser seg igjen med positive resultater. Her ser vi Ronny Langhelle med sin tømrerlæring Helene Nilsen for den nye døren de nettopp har laget og satt inn mot dusjrom og toalett. Om to uker lover Ronny at alle de siste tre dørene skal vært laget ferdig på verkstedet og satt inn i museområdet. To av dem med bredde-størrelse for mulig rømningsvei.

KgB/Gestapo – senteret i Vilnius, Litauen

Fra Kai Krüger har vi fått tilsendt bilder fra museet fengselet i Vilnius, Litauen som KGB og Gestapo brukte. Dette landet ble nesten revet i stykker av Sovjetunionen og Hitler-Tyskland. Først ved Sovjetisk okkupasjon etter Molotov-Ribbentrop pakten av 1939 da Stalin og Hitler «delte Øst Europa mellom seg». Deretter da de nazistiske hærstyrkene besatt hele Baltikum og langt inn i Sovjet 1941-1944. Siden da sovjethæren drev de tyske styrkene ut av landet i 1944, og endelig da «Perestrojka-politikken» la grunnlaget for at landet igjen ble fritt, men da med en brutal avslutning.

Omfanget av tap og lidelser ser vi på bildet under.


Dette er den lange cellekorridoren der fangene ventet på tortur eller dom. Den ligner litt på «vår cellegang» i Veiten. Merk kikke-hullene i døren og de hadde mat-luke, så vokterne slapp å åpne døren.


Her ser vi inn i en celle for to fanger. Selv om cellene lå i kjelleren hadde de i motsetning til i Veiten vindu ut der de kunne følge med om det var natt eller dag.


Bildet viser en av straffe-cellene. Der kunne fangene bli værende i svært mange døgn. De kunne knapt stå oppreist og det var ingen mulighet for å legge seg ned. (mannen som står bøyd er turistguiden).

«Ingen skal slippe ut!»

Dette er bildet av de 8 dørslåene som skal monteres på celledørene i Veiten 3. Metallkunster Sven Undheim har laget dem og skal gjøre dem ferdige ved å lage dem «bruke og gamle». I tillegg lager han fire «gamle» håndtak. Kanskje ser ikke slåene så «farlige» ut, men de kom i tillegg til vanlig dørlås og dørene var helt glatte på innsiden. Uten det rette verktøyet var det omtrent umulig å komme seg ut. Og utenfor cellegangen satt vakten med skarpladd våpen døgnet rundt!

Arbeidet med å gjøre celledørene klar for åpning av Gestapomuseet  i 2020 går fremover med sikre skritt. Vi har fått inn anbud på el-installasjonene og ferdiggjøring av snekkerarbeidet mm. slik at de digitale installasjonene kan komme etter hvert.

Dag Steinfeld skriver: «Dette er et utdrag av Helèn Mowinckel Nilsen sin Krigsbiografi som vel aldri ble publisert. Her er hans beskrivelse av Gestapohuset da han ble beordret seg inn i dette med sine styrker i timene/dagene etter frigjøringen som sjef for Bjørn West»

GESTAPOHUSET I VEITEN 1945

Da vi kom til Bergen fikk jeg ordre fra kapt. Risnes om at undermineringen av  Gesatpohuset i Veiten skulle nøytraliseres.

Vi  satte i gang en dør-til-dør aksjon og meddelte at det var fare for at Gestapohuset skulle eksplodere og bad om at alle  i husstandene måtte være ute av husene kl 09.30. De som ikke hadde noe sted å gå skulle samles i Hotell Norge.  Kl . 10:00 ble alle omkringliggende gater sperret av ledige mannskaper fra Kp. 1.

Jeg gikk  sammen  med husets «vaktmester». Innenfor stabler av beslaglagte radioapparater i hovedinngangen stod ca 4 kubikkmeter med stabel med tysk TNT. På toppen av denne stabelen kom der inn massevis av elektriske ledninger til denatorene. Etter at alle detonatorer var fjernet (faren var at en skjult ledning under lå igjen), ble området grundig  undersøkt for eventuelle andre mekanismer.

Et 6 volts batteri skulle sette av ladningen, ble frakoblet. En stikkontakt, som også skulle sette av ladningen var klarlagt.   Begge mekanismene ble frakoblet før arbeidet i huset startet. Tenningen viste seg å være basert på strøm fra stikkontakten. Sammen med vaktmesteren gikk vi videre fra dør til dør med følere for å avsløre «boobitraps». Disse ble etter hvert også frakoblet.

I spisesalen stod et overdådig dekket frokostbord. Sølvbestikk, porselen, tallerkener med enkelte påsmurte brødskiver – hvorav noen tatt en bit av og forlatt, halvt oppdrukne kaffekopper, smørfat, oppskåret kjøttpålegg, oster og sukkertøy. Alt  forlatt hals over hode.  Langbordene var dekket med damaskduker og servietter. Her var dekket til ca 30 personer. Her fantes også tykke gulvtepper og nydelige store malerier i forgylte rammer.

Vi arbeidet oss oppover i huset. Fant flere switscher i dører, løste dem forsiktig fra og fortsatte. I et rom fantes det mange flotte haglegeværer og  jaktrifler bl.a. Blaauw, Paul Rieber, Frank Hammer m.fl. som jeg kjente. Disse ble innbrakt til politiet og eierne oppringt  for at de skulle ta kvitteringen med og få sine våpen ut snarest – før resten av våpnene ble innlevert til politiet. Alt var vekk da eierne innfant seg dagen etter.

Torturkammeret i 4. etasje var et skrekkammer. Kroker på veggene, blod på vegger og gulv.  Fingerskruer av ulike sorter, pisker, elektriske kokeplater, syler, nåler og mye mer.

Etter et par timers gjennomsøk – og huset stod ennu -kunne vi slappe av.  Det var en ufyselig jobb og reaksjonen kom først senere på dagen for oss som var der. Folk fikk beskjed om å kunne gå hjem igjen og vaktene forlot sine poster.»


(tekst og foto: Jan Eidi, Sandefjord)

Helen Mowinckel Nielsen (1920  – 2008) født i Vladivostok oppvokst i Bergen. I begynnelsen av krigen dro han til Shetland, fikk militær spesialopplæring i England, kom med i Kompani Linge, samarbeidet med Shetlands-Larsen, drev våpen- sprengstoff- og radiosenderopplæring for Milorg i Bergensområdet og lå i fjellene med motstandsgruppen Bjørn West. Med en utrolig frekkhet reddet han seg ut av flere livstruende situasjoner med tyskerne.